Vikkebekke

Kanskje er det lettere å børste støv av denne bloggen, enn å holde leiligheten fri for hybelkaniner og andre rariteter? I likhet med alle og enhver, vil jeg i anledning gårsdagens Valentines dag omtale mine opplevelser, slik at man kan minnes dem langt fram i tid...

Det er uten hensikt å henge ut min bedre halvdel (for jo, han er den bedre delen...), men 14. februar er en skuffelse hvert år. Ingen blomster, sjokolade, ingen overraskelser eller søte kort. Men jeg, derimot, laget en meget sukkersøt brownies med hjertepynt i melis. Det eneste han kunne skilte med, var en (som alltid) god middag. Han ryddet opp etter mat (som vanlig), masserte ryggen min (som vanlig) og hjalp til med å sette på TVn. Nei, han imponerte virkelig ikke stort i går, på selveste Valentinesdagen. Men heldigvis for meg, står han på og er fantastisk hver eneste dag... Og heller det, enn å begrense det til en dag i året!

Romantikken lenge leve...

<3 <3 <3 <3

Må raskt uttrykke min frustrasjon. Det er fredag, hele den norske befolkning og jeg sverger til taco på slik en kveld. El Paso og Santa Maria har ikke ubegrunnet økt salget av tortillas, wraps, burritos (kjært barn har mange navn, men er i all hovedsak det samme...). Fredagskosen raser litt sammen i det noen betemmer seg for at det er fisk på menyen. Fisk! Når det er sagt, er det visse tilfeller hvor det passer seg. Jeg liker både fiskepinner, fiskekaker og laks - og har ufrivillig blitt servert fiskepudding i hele min barndom. Men fisk og fredag? Protest!

Edit: Nå har det seg også slik at kokken, som på død og liv skulle tilberede kveldsmaten, har gått fra fisk til en-eller-annen usmakt poserett fra frysa. Poserett, liksom!? Protest!!!

(Noen blir aldri helt fornøyde)

Edit 2: Poserett var ikke bra nok for kokken heller. Så nå blir det fisk. Laks!

Det er riktignok blitt søndag og kroppen er som et skjelvende løvblad, selv om det nærmer seg kveld og mørke. Slikt kommer ikke av seg selv, så klart, og forberedelser kan fort være undervurdert. Av egen erfaring og angst for at noe skal gå galt, glemmes, slå feil - er planlegging et must når festinvitasjonene sendt ut.

Presenter et ryddig hjem - Det er som regel av interesse å spre et best mulig inntrykk av seg selv, interiørsmak og ryddevaner. Hjemmet må ryddes, men ikke nødvendigvis mer enn at rotet skjules i skuffer og skap for en liten stund. Bad og kjøkken bør være relativt nyvasket, men ellers kan resten av gulvet se ut som en slagmark allerede før festen begynner, for det må tross alt skrubbes hardt dagen derpå
Ha alt, ha nok - Det er visse ting som er essensielle for å få opp godstemningen. Musikk og lydanlegg slår alltid godt an. Og foruten snacks, kan lime (til drinken) og tørkepapir (til drinken) også komme godt med. Spybøtter og vaskefille bør heller ikke undervurderes.
Toalettpapiret - Hvis noen i det hele tatt kommer til å huske detaljer fra sammenkomsten, kan det være lurt å legge fram Lambi toalettpapir for anledningen. Det er ingenting som definerer deg så mye, som hvilket merke du tørker med.

Med alle forberedelsene på plass, er det fristende å si hæla i taket... men har du parkett kan det være enda bedre om du ber hælene bli igjen i gangen (eller få trampemerker over hele gulvet). Til sist, så får man det aldri mer moro, enn man lager sjøl!

Hæler løftes fort opp mot taket...

Vi tilbrakte tre år sammen, på godt og vondt. Lange dager, hektiske tider, mye moro. Det var en fantastisk gjeng, variert og blandet, de fleste av dem både begavet, hardtarbeidende og ambisiøse. Menneskene fra videregående ble spredd med vinden, da lærerne omsider slapp taket. Hvor ble det av dem? Hvor er de nå?

De har reist verden rundt, utforsket og opplevd. Flere av dem har kommet inn på gode skoler og er i ferd med å legge grunnlaget for framtiden, for en karriere og resten av sitt liv. Muligheten til å kunne gjøre og velge akkurat det man selv vil, har blitt en realitet. De er i ferd med å bli journalister, fotografer, høyt utdannede, framtidens kjendiser. Og beviser ikke minst at man kan komme dit man vil, bare man vil, og jobber hardt for det.

Men hva med meg? Hvor ble det av meg, da verden åpnet seg og jeg kunne velge og vrake blant valg? Studere, reise, friår, jobbe? Men... Alle drømmeyrker er lagt på hylla, ambisjoner om karriere lagt død. Mens jevnaldrende flest knapt er i gang med utdannelsen de så gjerne vil ha, er jeg snart ferdig med min, den som kan brukes til så mangt og ingenting. En bachelor i sosiologi er på mange måter nyttig, og samtidig så verdiløs. Ingen (eller i det minste svært få) i samme forelesningssal vet hva det kan bli ut av dem, og i hvertfall ikke jeg!

Fortsettelse følger...

Fra venstre: Karen får til alt hun bestemmer seg for. Hun har kommet inn på den prestisjetunge filmlinja på Westerdals, og blir nok en av framtidens TV-makere (kanskje heller foran kamera, enn bak?). Lotte har flyttet til Wales for å gå foto på universitetet der, hun skal bli fotograf! Listen over vellykkede venner er lang...

Alle som menger seg med Karen, blir smittet av hennes suksess. Lise med kaffekoppen kan tenne på ting lovlig, og er en dyktig filmer! Det er hun som skal filme Karen, når hun blir programleder/komiker i eget TV-show.

Sakte, men sikkert, har det minket av kjøttlageret i fryseren og bristepunktet var virkelig nådd da det før helgen verken var mer av kyllingfilet, karbonadedeig, bacon eller skinke... Det ble derfor reise til det store utland for å handle, en skikkelig harryhandel i Svinesunds shoppingmekka som ville sikre middag for de kommende månedene.

Nordbyen, som en gang i tiden var et lite senter, har vokst langt mer enn hva jeg har gjort de siste årene. Ja, det er så stort der, at jeg tok på de pent brukte joggeskoene for å kunne ferdes over de lange avstandene som er mellom de ulike kjøttdiskene. Og vi fylte handlevogna etter beste evne, med bacon og honning og alt hva man trenger, men kom ikke i nærheten av å nå den verste harryfaktoren. Du vet, de som reiser jevnlig over med en sliten stasjonsvogn, og fyller den til randen med svenskevarer. Selv dopapiret må kjøpes på andre siden av grensa. Vi fylte knapt bagasjerommet på Polo. Man skal da også støtte norsk næring. Ikke helt harry - enda...

Her har det virkelig vært stille den siste tiden, i mange uker, måneder... Jeg har prioritert viktige ting, som å prøve å holde leiligheten ren og ryddig. Det ser ut til å være et evighetsprosjekt, for det går ikke mange timer før det samler seg i hauger og stabler igjen. Tidsklemma er hard, og jeg er fristet til å gi slipp på drømmen om et ryddig hjem, og la hybelkaninene formere seg fritt.

Hva synes du om storavl av verdens søteste kjæledyr?

Ja, det var syttende mai at klesskapet virket så dramatisk tomt og innholdsløst, til tross for de mange kjoler og plagg som hang der inne. Det er på slike dager man ønsker seg en nasjonalromantisk bunad, med sølje, og skjorte og det som hører til. Nå mangler jeg da bare en femten-tyve kilo på kroppen før jeg fyller min mors gamle bunad fullt ut, neste års festbegivenheter er i det minste reddet!

Men det løste seg, også denne gangen. Antrekket ble funnet fram, litt etter litt. Syttende mai ble en ypperlig anledning til å feire grunnlovsdagen, og bruke de plagg og tilbehør jeg nesten hadde glemt at jeg eide. Så der stod jeg, i rødt, hvitt og blått. Det ble altfor store mengder av kake, søtt og is, selvfølgelig! Ja vi elsker dette landet!



Tidlig opp om morgenen, med trøtte, tunge øyne og stiv kropp. I løpet av natten har det utviklet seg en særdeles lite innbydende smak i munnen og det knekker i tærne. Så kommer strevet med å finne dagens klesplagg, uten større fokus på sette sammen et kunstverk av et antrekk, men heller det som en større utfordring er; finne to like sokker. Alt er riktig så ille, der man står opp om morgenen, mens sinnet fortsatt er i søvn. Det som redder dagen, hver gang, er det etterlengtede måltider, dagens første matinntak. En skrekkelig uvane med å starte morgenen med frokostblanding, gryn eller cornflakes, og røre inn sjokoladepulver. Jeg drikker nemlig bare brun melk... Ha en fin dag!



Nu kjennes det riktig ut som om hver eneste lille muskel i kroppen verker; lårene, ryggen, nakken, tærne (har de muskler?), armene og steder som utenkelig kan bli støle, men er det allikevel. Samtidig er det da deilig, å kjenne det at man har skrotten i bruk, den skal ikke forbli råtnende i sofakroken, nei!

Første konkurransehelg er vel overstått, uten større skader eller traumer, enn en forslått tommel som aldri blir bra. Mye veiving med armer og ben, for ikke å snakke om vekslinger som kommer i full fart, store gjenstander som skal plasseres i den lille hånden min. Jeg har kommet fram til at selv om bevegelighet til tommel aldri blir på topp igjen, er det viktigste at den bare er der, og støtter meg. Heller en dårlig tommel, enn ingen tommel! Nå blir det full fokus på trening, konkurranser og utvikling de neste månedene. Sommerhalvåret er så altfor kort!

Hvis du forresten lurer på hva som egentlig er min villmannssport, så dreier det seg for det meste rundt det å ri stafett på ponnier (æsj!!!). Det er underlig hvilke interesser som kan slå rot og vokse til besettelse i mennesker som meg. Aller helst skulle jeg vært langrennsløper, eller snowboardjente, kunstisløper, eller kanskje korpsentusiast...

Dette bildet er en god illustrasjon på at det som ser ut til å ga veldig galt, for det meste ender mirakuløst bra (heldigvis)! Venninne Karen smaker sand.



Dette er forøvrig også en sport preget av sosiale tupper, som gjerne betaler en formue fra sin egen tomme lomme, for å reise verden rundt og konkurrere. Det kan jo også nevnes at Norge ikke gjør seg spesielt markert på resultatlista, foreløpig...

Det var i vinter, en snørik dag i desember, at jeg plukket ut antrekket til årets og livets første tur på julebord. Jobben som vikar bringer virkelig med seg fordeler, det skal sies. Kjolen ble rød, men den er et kapittel for seg selv. Skoene derimot, det var flere å velge mellom. Med hensyn til farlig vinterføre, ble de sorte valgt, også denne gangen... En solid hæl er et must for de mest pripne frøkner, som holder på å omkomme etter et par timer med hælene løftet fra bakken. Men de sorte hadde fått nok, for de gule hadde tross alt aldri forlatt skogarderoben, ikke en eneste gang. Så stakk de sorte av, en vill flukt ut i snøen og ut i kulda. Vekk, vekk, vekk. De kom riktignok ikke så langt, høye hæler gjør seg visst ikke på vinterstid. Så det ble julebord og julemat, på dem og på meg. Godt det er en stund til neste gang...