Vikkebekke

Det er ingenting som er bedre enn å fantasere fritt og hemningsløst om hva jeg skal bruke pengene til, den dagen det skulle vise seg å være en liten rest til overs etter at alle unødvendige (og totalt bortkastede!) utgifter er betalt.

Heldigvis fikk lillesøster rettetang til jul. Uheldigvis for meg var det ingen som tenkte at jeg ville slenge på nyglattet hår. Nå må jeg stjele og tjuvlåne. Jeg liker det ikke, men antakeligvis er det kun en midlertidig løsning. Erfaringen med dette verktøyet er riktignok beskjeden. Men hvis man kan lage krøller med rettetang, kan man vel da slette håret med krølltang? Og hvordan skal man da kunne velge mellom de to? Slik beinhard filosofering tar virkelig hardt på... For å tilføre en smule engelsk, oppsummerer jeg problemstillingen i dette innlegget med et par korte ord; What to dooo?

Rettetang, slettetang, glattetang, krølltang, volumtang, pianotangenter...

Sukk, skoooo! Høye, flate, åpne, varme, fargerike, klassiske. Jeg elsker dem alle, men eier (nesten) ingen av dem. Av en eller annen fornuftig grunn har det tydeligvis stått andre innkjøp foran på lista når månedsbudsjettet renner ut, og skosamlingen mangler det meste. Gummistøvler, joggesko... og aller mest sko til fest og pynt med en real hæl til å heve min beskjedne høyde med noen behjelpelige centimeter.

For å lete tilbake til den gangen jeg kjøpte mitt første og eneste par med hælede sko, er det nødvendig å grave dypt i fortiden. Helt tilbake til den gangen jeg var 13, hårsveisen unevnelig og med skoleballet for tur. De står fortsatt i den beskjedne skosamlingen, tross sin alder holder de seg så vidt sammen og får bli med ut i den store verdenen en sjelden gang. Naturlig nok har de nådd en grense, og det er på tide å la de nyte pensjonstilværelsen. Ergo har jeg ingenting å gå med, og må derfor holde meg hjemme fra alt av fest og byturer. Beklager!

Før det er virkelig for sent, vil jeg benytte anledningen til å ønske alle der ute et riktig godt nytt år. I likhet med de fleste andre, går jeg med forhåpninger om at det skal bli nok et fantastisk og opplevelsesrikt år. Av den livserfaringen jeg har oppnådd så langt, vet jeg at det ofte blir hva man gjør det til. Derfor har jeg ikke tenkt til å sitte å vente på gode ting skal skje, men derimot gjøre en innsats for at det skal bli slik jeg vil. Nyttårsforsetter er forøvrig veldig oppskrytt.

Og nyttårsaften? Den ble feiret i ødemarka med gode venner og venner som prater et språk jeg stort sett bare forstår deler av. Noe gikk tydeligvis galt, ettersom jeg endte opp som en av de få edru som brukte kvelden på lettere irritasjon/bekymring over de sjanglende som nesten rev ned hytta og satte fyr på hverandre med fakler.

La festlighetene for 2010 begynne!

Det sies at gullfiskminne også rammer den menneskelige rasen. Det har jeg ingen problemer med å tro på. Mamma prøvde en dag i november å lure ut av meg hvilken trillekoffert jeg ønsket meg aller mest til jul. Min smak er tydeligvis ikke å oppdrive i en butikk, men jeg valgte meg ut en blåaktig skallkoffert som favoritt, ettersom jeg er skeptisk til tigerstriper! Når julaften så snisker seg på, og det stor en mistenkelig stor gave under (ved siden av) juletreet, er det heller ingen lys som går opp for meg. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva som kunne være så stort, og fikk en hyggelig overraskelse da jeg åpnet papiret. Tenke seg til, jeg hadde helt glemt at vi kikket på julegaven på forhånd... Gullfiskminne på sitt beste!

Foruten et trygt sted for bagasjen å bo mens jeg reiser, fikk jeg både skjerf og sjal og øredobber og stæsj. Det sier kanskje litt om hvor snill pike jeg har vært det siste året. Kontanter og gavekort skal brukes opp snarest, her er det shoppingabstinenser! Men det beste med julegaver, er å kjøpe/lage noe du vet at vedkommende blir glad over, og ikke minst se dem pakke opp. Aaaahh, gleden ved å gi!

Og jeg må bare få skryte av en godgjerning, før jeg helt glemmer det. Nesten midt i desember, på selveste Luciadagen (som var den 13 for alle dere som glemte den...) blandet jeg sammen mel og sukker og safran, og eltet sammen den vakreste og første guldeigen i min karriere som baker. Dermed fikk jeg småsøstre til å rulle (ja, rulle) lussekatter etter streng oppskrift fra bilder jeg hentet på internett. Lussekatter har en helt spesiell sjarm, og smak, over seg. Og de bør nytes med god samvittighet, en gang i året.

Ikke undervurder ingrediensutgiftene ved et slikt bakverk. Det skal hele 1 g med hovedingrediensen, Safran, og det kan det fort bli penger av. Hindu selger nemlig krydderglass med 250 milligram (man trenger 1000 milligram for å få 1 gram) for det man fort tar som en fornuftig pris, men ved nærmere utregning trengs det fire krydderglass for å dekke behovet. Luksuskrydder til Lussekatter!

Nå er det like før hun har en plass på kjendis-alfabetet, og når det er gjort er jeg ganske sikker på at veien mot A-en ikke er lang. Det er kun et spørsmål om tid, og godt muligens en solid dose hardt arbeid også. I sterk motsetning til meg har hun evne til å holde seg våken hele natta, en egenskap gull verd i en slik bransje. Det kommer man langt med.

I forbindelse med den superviktige klimakonferansen som pågår i Danmark, lager Karen for tiden klimablogger for VG-TV. Vi som kjenner henne, vet at hun kanskje er litt smartere i virkeligheten, enn hva hun fremstår som på Karens Klimablogg

Det skal være grenser hvor mye man kan syte og klage og bære seg over eksamenstida. Det kan godt tenkes at det finnes viktigere emner å vie større bekymring, enn uskyldige spørsmål som skal vise hvorvidt studenter har lest og ikke minst forstått pensum. Med den siste innleveringen bare et par timer unna, har frihetsfølelsen tatt helt overhånd. Riktig fri, det blir man jo aldri, men nå er det jul og fokuset skal flyttes over fra khi-kvadrat og signifikanstester til gaveinnkjøp.

Når man får vite om det ble stryk eller ei, har jeg ingen anelse om, men jeg tror det har gått bra. Mange mener at jeg undervurderer meg selv, og kanskje det faktisk er tilfelle, men intelligensen jeg sperrer godt inne i hodet får sjelden løpe fullt ut. Det tar tid å omstille seg fra godt norsk til tyngre akademiske tekster, prosessen er i det minste i gang. Nå skal jeg late som om jeg ikke bryr meg spesielt mye om eksamensresultatene når de kommer, og innstille meg selv på det verste, slik at jeg blir positivt overrasket når det viser seg at jeg slipper å konte (=som tydeligvis betyr å gjøre eksamen på nytt, oppi alle de andre eksamenene) til våren...

Og vips så er vi allerede godt i gang med desember og alt det fører meg seg. Med juleånd i beste velgående kan det meste av månedens gjøremål vris om til noe positivt. Mennesker som har liten eller ingen sans for å handle inn gaver, lime hjemmelagde kort og bake pepperkaker går sannsynligvis en sterkt deprimerende tid i møte, og i så tilfelle kan man jo undres over hva som skal til for å sette slike typer i riktig stemning.

Mamma har julekalenderen klar. Noen vil tørre å påstå at det er noe man bør avstå fra etter å ha nådd en viss alder, men det finnes store mengder modne juleentusiaster som har en kalender å glede seg til hver dag, en grunn til å stå opp om morgenen. Dessuten ser jeg hvordan mamma finner glede i å stimulerer sin omsorgsevne gjennom å gi kalendergaver hun vet at lille søtnos (meg) har bruk for, men ikke alltid prioriterer pengene til. Og takk og lov for det. Nå har jeg i det minste sokker ut desember!

Med spiss kulepenn og energibeholdningen klar møtte jeg opp på min første dønnseriøse eksamen i så god tid at jeg fikk muligheten til å stirre tomt ut i rommet en tyve minutters tid. Ettersom det er vanskelig å få tak i kvalitetsklementiner, hadde jeg med en halvbrun banan og en rull med melkesjokolade. Sist gang jeg sovnet på en eksamen, ble det nesten stryk. Her fryktet jeg at risikoen for å stryke var ganske stor, selv om jeg skulle klare å holde meg fokusert gjennom de fire timene. Da jeg etter to timer begynte å se merkelige fantassikapninger blant de høyteknologiske eksamensarkene, var en liten sjokoladebit alt som skulle til for å bringe hodet tilbake til kapitalisme og marginalisering. Litt før tiden var ute, følte jeg meg tømt, og leverte 5 sider med en fornøyd mine.

Tilfredsstillende over en innlevering som hvertfall burde sikre E, varte helt til de andre småtuppene tuslet ut av eksamenslokalene og fortalte at de hadde skrevet 14 sider. Lengden er riktignok ikke alt, men det var nok til å gi godtankene en real knockout. Nå ser jeg med glede og iver fram til neste runde med skrivepes, om en knapp uke!

Å benytte seg av en almanakk for å holde oversikt over større og mindre gjøremål og tilstelninger, har vist seg å gi utbytte. Hverdagen er nå preget av en visshet om hva som skjer neste uke, og uken etter det. En velfungerende plan for det sosiale livet også, såklart. Mitt første halvår som student så i begynnelsen hektisk ut.

Et lite utdrag:
Konsert missed
Hei-fest missed
Intro-fest missed
Studentkro x (ukjent antall) missed
Dusfest unmissed, et unntak
Sjørøverkro missed
Nissekro kommer til å bli missed

Jeg vet ikke helt hva som slår feil. Det er nok denne angsten for å møte på surmugne høyskolestudenter i fylla, for jeg har tro på at det finnes noen av dem. Nå som det nærmer seg et nytt år, er det på tide å fokusere mot framtida, heller enn å se seg tilbake. I overkant optimistisk har jeg store forventninger til vårens sosiale planlegging. Det er bare synd at torsdager (studenkrodagen) krever soving.